You're Hiding Underneath the Smoke in the Room

er det noen der ute som har pollen allergi? Det er helt jævelig mildt sagt! Jeg har nyst nesten 50 ganger siden jeg kom hjem i dag, og er helt tett i hodet. Lite hjelper det at en er så lei av skolen at jeg begynner å gråte av en 4'er. Som i grunne er bra nok, men ikke bra nok for meg. Før ville jeg tenkt positive tanker og tenkt "jeg gjør det bedre neste gang", men ikke denne nå. Når en nesten ikke har styrke til å komme seg ut av senga fordi jeg vet hva som venter! Når det skal bare en liten nedtur til før hele verden virker svart og du havner ned i et 10 meters mørkt hull og blir der helt til mamma (med sine flotte ord) drar meg opp. Uten henne er jeg 99% sikker på at jeg hadde blitt deprimert, med mindre jeg ikke er det allerede!!

Jeg er så sliten av at skolen skal ta hele livet mitt. Selv om det bare er noen få uker, 4 for å være presis, til sommerfeiren føles det som om at det er millioner av år til helt frie tøyler og ingen mas om at en MÅ gjøre ditt og datt.

Når jeg tenker over det har jeg egentlig ikke vært noen særlig skolejente. Aldri vært den smarteste, kuleste eller arbeidsommme. Kanskje den som er lærerens yndling når der kommer til å være snill og rolig - men ikke mer enn det. Det tærer på deg til slutt å vite at du må he en 5'er og du vil så gjerne og du føler at du gjør ditt aller beste men aldri får det du streber etter. En kan overleve med det så lenge det ikke varer så lenge, men når det har vært sånn siden du startet på ungdomsskolen og karakterer kom inn i bildet - begynner jeg mildt sagt å bli JÆVELIG lei!! Hvorfor kan ikke bare karakterer være karakterer? Hvorfor skal alt gå på hvor høye karakterer du får? Kan en ikke se på personeligheten også? Er det umulig?

For meg så virker det sånn. For det meste nesten hver dag men ikke hele dagen! Jeg har alltid vært den positive jenta som alltid smiler og er veldig lite vanskelig å ha me då gjøre... men hva nå da? Er det noe mer enn det? Jeg kan huske at mamma sa en gang til meg at jeg ikke måtte få "flink-jente-syndromet". Kanskje hun hadde rett? Det å forvente så mye av en selv og såtte så høye forventinger til seg selv er det dummeste du noen gang kan gjøre - jeg har lært det nå. Men samtidig så må en jo ha et mål og det kan ikke være å sitte i kassa på rimi? OK- hvis du har det målet så fint for meg, men jeg vil ikke det, jeg kan ikke se hva som er morsomt i det!!! Det å høre at moren din kunne ikke vært mer stolt av deg en noen gang hjelper jo, men hva hvis du ikke er stolt av deg selv? Hva skal da holde deg gående gjennom enda et skoleår og deretter rett på studier?? Jeg tror jeg skal seriøst begynne å revurdere mine studie planer når det kommer til å ikke ta noe friår!!! Så akkurat nå er jeg i etmørk sted - eller som en pleier å kalle det en dal - og kan ikke se annet at jeg ikke greier å komme meg ut av det, eller?